Norsk Auswitzch

Kathe, alltid vært i Norge (2005)
153 sider.


Dette er en helt spesiell bok. Den handler om hele det korte livet til Kathe Lasnik. Hun ble født i Oslo i 1927. Hun ble 15 år.

Kathe var det man i dag ville kalle godt integrert i Norge. Men hun hadde jødiske foreldre. Dette var gunnen til at hun aldri ble 16 år: hun hadde foreldre som var jødiske.


Historien er ikke helt unik, det var, med Kathe Lasnik, 532 jøder som ble sendt med skipet Donau den 26. november 1942. Hun ble hentet av norsk politi og sent ut av Oslo og Norge og til Auswitzch. Det som er unikt er at historien om denne ene blir fortalt lenge etter at hun er brakt til taushet. Det er også måten denne historien blir fortalt på som er unik: samvittighetsfullt, uten å dikte - tvers igjennom kildebasert.

Espen Søbye (f. 1954) arbeidet i Statistisk Sentralbyrå (SSB) og drev og lette på oppdrag fra en kollega etter hvilken rolle statisikk hadde spilt da jødene i Norge ble identifisert og arrestert. Han fant ut at han ikke visste stort. Men at dette var verdt å undersøke nærmere. Hvordan fikk man tak i de norske jødene? Mens han lette kom han over et skjema som en ung jente hadde fylt ut bare 14 dager før hun ble sent til dødsleiren. Han bet seg merke i at hun hadde svart "Alltid vært i Norge" på spørsmålet om når hun kom til landet. Etter å ha sett på skjemaet flere ganger gjør han det de fleste av oss kunne ha gjort, han slår opp i telefonkatalogen, og kan konstatere at det ikke finnes noen Lasnik der. Noen ville ha gitt seg allerede her, men Søbye har to fortrinn, han er fandenivoldsk og statistiker. Han bestemmer seg etter å ha sett at det ikke finnes noe i mappen hennes i Riksarkivet heller: Han skal finne ut alt!

Det er det han gjør. Det er en helt utrolig jobb og den er så forbilledlig gjort at det er bare å ta av alt som finnes av hatter. Han har tydeligvis bestemt seg for å gjøre det skikkelig. Hver stein snus, intervjuer gjøres i flere land og alt som er av kildemateriale endevendes, foreldrenes historie fortelles, søstrenes også (- to av dem overlevde!), og så har dette blitt til en biografi om en jente som aldri var kjent og som ellers ville ha forblitt ukjent om ikke Søbye tok tak i det. Vi vet at jenta kommer til å miste livet, men like fullt blir beretningen spennende og gripende på en helt spesiell måte. Hvorfor? Sikkert fordi noe slikt i seg selv er gripende, men særlig fordi den fortelles uten at forfatteren lever seg inn i en virkelig persons liv og dikter opp følelser. Vi får aldri gjennom hele boka noen gang slike diktninger, det eneste som er i nærheten, men som egentlig viser at han klarer å holde seg, er mot slutten av boka der Søbye antar at:

"Det må ha vært rart for Kathe Lasnik at de var så få i leiligheten. Hun hadde vært vant til at det var senger i alle rom med voksne kropper som pustet og sov og snudde seg om natta." (s. 101)

Ellers er alt som sies og påstås utstyrt med fotnoter som forteller hvor forfatteren har hentet informasjonen fra (boka har ca. 20 sider med kildehenvisninger til slutt og 16 sider med bilder og dokumenter). Denne måten å fortelle på gir noen litt brå overganger og en stil som virker stakatto. Samtidig gir det en altfor virkelig følelse av virkelighet.

Vi har hørt om jødeforfølgelsene, og om tyskerne som adlydde ordrer, men det er direkte vondt å lese om hvor velvillige vi i krigstidens Norge samarbeidet om å få Kathe Lasnik, og de andre jødene, ut av Norge. Protestene uteble.

Biografien om Kathe Lasnik ble altfor kort.