Overdrivelseskunst

Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk

Dave Eggers
359 sider

Boka handler mye om boka. Dette er debutboka til Dave Eggers og han skriver aller først at han er sliten og at han er oppriktig. Oppriktig mener han på alvor, for historien er som det påstås på coveret, «basert på en sann historie». Jegpersonen er Dave Eggers.

Etter lange, lange passasjer med forord, fotnoter, regler for bruk av boka og selvbevisst, men intelligent, fjas kommer det en realistisk og nært fortalt historie om en kreftsyk mor, en far som rekker å dø før sin kone, også han av kreft, og så skildringen av morens langsomme sykeleie og død. Jeg-personen, tenkende og fantaserende, blir foreldreløs i en alder av 21. Tidlig, men ikke ulevelig. Verre er det at han har en lillebror som han tar ansvaret for. De flytter til San Francisco, lager seg sokke-skli-baner på hvert nye sted de flytter til og prøver å finne opp livet (og levemåter) på nytt.

Forfatteren sier selv at boka er ujevn etter side 102. Det er sant, men det betyr ikke at siste del ikke er lesverdig. Hovedpersonen tenker stadig over hvordan han er en kanninbal som spiser av alle folkene han treffer. Ikke i fysisk forstand, men han tar sine venners og ikke minst sin brors liv og gjør dem om til historier han selv kan tjene penger på (han oppfordrer også leserne til å sende bilder av at de leser boka – da vil de får fem dollar hver av ham).

Akkurat de refleksjonen han gjør seg om det å skrive om sitt eget og andres liv er vel verdt å lese. For de som leser Knausgård kan det være en lettelse å lese om en som spør seg selv om det han driver med kan forsvares. Ikke minst hvordan han forsvarer det. Det er lov å håpe at vi kan lese noe lignende på norsk når bind 6 av Min Kamp kommer.

Liker du å se på bilder av et bilde med det samme bildet inni det bildet du ser (og det samme bildet igjen inni der igjen) så liker du kanskje denne typen selvrefleksiv bok.

Denne forfatteren går ikke av veien for å overdrive en smule. Det er lett å like. Her finnes, blant tusen andre ting, de beste skildringene av frisbeekasting som er å oppdrive.

Halvt levende i bok som har overlevd

To levende og en død (1931)
Sigurd Christiansen
Gyldendal

Mange ville aldri prøv å lese en bok som er 80 år gammel. Det burde de. Krimbøker er kanskje de med kortest levetid. Denne lever på sett og vis likevel.

Alle som blir ansatt i serviceyrker og som blir sendt på ranskurs blir opplært til ikke å spille helt. Blir du ranet skal du gjøre som du får beskjed om. Ditt liv er viktigere enn penger. Kanskje har denne boken litt av æren for at det har blitt sånn.

Når byens postkontor blir utsatt for ran, så er det tre mann som er på jobb. En av dem dør. En annen gjør motstand og blir helt. Han går litt for lenge med bandasjen rundt hodet etterpå. En tredje leverer fra seg kassen uten kamp. Han møter liten forståelse for dette, folk ser ikke på han som en mann etter dette. Selv er han ikke i tvil om at han gjorde det rette, og kan leve med at folk ser på ham som en feiging. Men at selv hans kone er enig med de som ser ned på han, gjør han til en ensom mann. Hans liv blir ikke det samme. Det blir knapt et halvt liv.

I boka følger vi feigingen i det livet han ikke får. Han har ingen venner lenger. Den som døde var hans beste venne. Nå har han ingen. Alle som leser det i dag vil oppleve det som urettferdig. Det gjorde de nok i 1931 også. Den gang vant Christiansen en stor nordisk romanskonkurranse.

Kanskje var det slutten som gjorde inntrykk? I denne boka er det en feig mann som er helten. Han får nemlig en venn. Så legger han en plan helt på egen hånd for å få tilbake sitt liv og ikke minst sin ære.

Språket er litt gammelmodig, men det er presist. To levende og en død er god bok. Slutten er herlig!