Forstår vi dagene?

Dager jeg har glemt er skrevet av Arne Svingen og tegnet av Mikael Noguchi. Hva slags bok er det? Er det en roman eller en tegneserie eller begge deler eller noe helt nytt? Det som er sikkert er at det på hver side er en tegning og noe tekst, og at denne historeien som fortelles er fiksjon. På noen sider er det kun noen få ord, på andre fortelles det litt mer - lettlest er det i alle fall. 

Når en bok er lettlest så tenker man ofte, det gjør i hvert fall jeg, at den er enkel også. Ja, enkel å lese er denne boka, men jeg blir ikke så fort ferdig med den likevel. Det er det minst to grunner til.

Illustrasjonene og slutten.

Illustrasjonene, jeg merker når jeg skriver det at, det er feil begrep, ordet passer ikke her. En illustrasjon skal illustrere noe, vise noe slik det er, som feks blomstene i Floraen i farger. Men her er det annerledes, bildene og teksten spiller ikke alltid helt på samme lag, de snakker med hverandre, men sier av og til litt forskjellige ting. "Det var med flat hånd. Jeg er helt sikker på at det var med flat hånd. Og jeg traff nesten ikke." Mens bildet viser en gutt som biter seg i underleppa mens han strammer sin knyttede neve i et slag.

Og slutten ble jeg ikke helt ferdig med fordi jeg ikke forstod den helt. Det kan være meg eller boka. Jeg er slow eller finalen er finurlig. Her er jeg åpen for mellomløsninger. Gåtefulle slutter er dog å foretrekke. Hvem gjorde hva? 

Tittelen er åpenbart ironisk. Men forstår vi de dagene vi likevel ikke har glemt? Les og døm.

Det er kult at tekst og bilder ikke "synker" helt. Virkelig.  Men det kan også bli litt for kult innimellom, får litt følelsen av at forfatter og tegner prøver å tøffe seg litt for leseren; vi må gi ungdommen det de vil ha, vi kaller dem egentlig ikke ungdommen, det blir for gammeldags: Kidsa skal få det sånn som de vil ha det!