Halvt levende i bok som har overlevd

To levende og en død (1931)
Sigurd Christiansen
Gyldendal

Mange ville aldri prøv å lese en bok som er 80 år gammel. Det burde de. Krimbøker er kanskje de med kortest levetid. Denne lever på sett og vis likevel.

Alle som blir ansatt i serviceyrker og som blir sendt på ranskurs blir opplært til ikke å spille helt. Blir du ranet skal du gjøre som du får beskjed om. Ditt liv er viktigere enn penger. Kanskje har denne boken litt av æren for at det har blitt sånn.

Når byens postkontor blir utsatt for ran, så er det tre mann som er på jobb. En av dem dør. En annen gjør motstand og blir helt. Han går litt for lenge med bandasjen rundt hodet etterpå. En tredje leverer fra seg kassen uten kamp. Han møter liten forståelse for dette, folk ser ikke på han som en mann etter dette. Selv er han ikke i tvil om at han gjorde det rette, og kan leve med at folk ser på ham som en feiging. Men at selv hans kone er enig med de som ser ned på han, gjør han til en ensom mann. Hans liv blir ikke det samme. Det blir knapt et halvt liv.

I boka følger vi feigingen i det livet han ikke får. Han har ingen venner lenger. Den som døde var hans beste venne. Nå har han ingen. Alle som leser det i dag vil oppleve det som urettferdig. Det gjorde de nok i 1931 også. Den gang vant Christiansen en stor nordisk romanskonkurranse.

Kanskje var det slutten som gjorde inntrykk? I denne boka er det en feig mann som er helten. Han får nemlig en venn. Så legger han en plan helt på egen hånd for å få tilbake sitt liv og ikke minst sin ære.

Språket er litt gammelmodig, men det er presist. To levende og en død er god bok. Slutten er herlig!