tirsdag 5. januar 2010

Brutalt sårt

Vi pynter oss med horn
Axsel Sandemose (1936)
Aschehoug, 240 sider

I denne boka gjemte det seg en historie jeg hadde hørt før. Da var det ungdomsskolelæreren min som leste den. Jeg har senere trodd at det var en novelle. Hvorfor husker jeg den? Det vet jeg ikke, men den må ha gjort inntrykk. Og når jeg leser den nå så tenker jeg at det var ikke uten grunn at jeg husker den. Den er rå som opprevet rødt kjøtt. Historien om rotta på seilskuta.

Vi tar rotta etter hvert. Dette er en roman fra sjømannslivet. Her er menn menn. Hvem andre pynter seg med horn?

Historien fortelles sankthansnatt i 1936; en mann er i sengen med en kvinne. Han er full og svarer ikke på det hun spør om og han river nesten hodet av henne for en bagatell han senere ikke kan huske hva er. Når han så kommer seg om bord og er ute på sjøen igjen så er han en av seks mann. Her er det to som er sjefer og fire som skal adlyde. Sånn må det være.

Han som kom i skade for å rive hodet av sitt kvinnemenneske kalles Gullhesten. Han er stor, sterk og merkelig klok. En de kaller prest, er prest. Han har vært prest, men havnet i fengsel etter utuktig omgang med en mindreårig. Prest kunne han ikke være mer. Men sjømann kanskje? Det skal vise seg å være temmelig tøft. Han får gjennomgå. Daglig. Sjømennene er rause med slag - både fysiske og verbale.

Det rare er at selv om de tøffer seg for hverandre (ingen kvinner om bord) så får vi sett sårheten bak alle skrytehistoriene og det hardbarkede ytre. Det liker jeg. Men det er en kald forteller. Han tror knapt på at mennesker kan forandre seg. Presten og Gullhesten utvikler seg lite i historien. Hva er det han da egentlig skriver om? Jo, særlig to ting: Makt og drift (seksuell sådan). Alle lengter de etter anerkjennelse og etter en kvinne, eller Kvinnen.

Men tilbake til rotten. Hva er det med rotten? Jo den er ombord og den tar seg til rette. De ser hva den har spist. Av og til kan de se den, men de kan ikke fange den. Etter hvert er rotten i alles hoder og på alles lepper. De snakker ikke om annet. De blir besatt av at de må få tatt knekken på den. Rotten antar enorme poroporsjoner. Den blir gigantisk. Den blir mytisk. Og ikke minst, rotten blir en felles fiende. En fiende som samler de seks mennene på en måte som hadde vært umulig uten den. Akkurat dette er lystelig lesning. Det tar helt av.

Tiden det fortelles fra er 1914. Seilskuta er på vei fra Bergen til Island. En eller annen nede på Balkan har skutt en kongelig og sart er 1. verdenskrig bakteppe for handlingene. Den kan vise seg å snu opp ned på maktforholdet mellom mennene. Det kan også møtet med den fagre Helga på Island.

Boka er ikke for kyllinger. Den er brutal innholdsmessig. Da den kom var den også vanskelig formmessig. Den har nemlig en fragmentarisk struktur. I hvert kapittel er det først en essayistisk del, så kommer selv historien fra seilskuta og til slutt flere korte novelleaktige tekster med tema fra det som nettopp ble fortalt. Nå er slik løsrevet struktur vanlig, men jeg må si at lett litteratrur er dette ikke. Selv slet jeg med å få tak i fortelleren.

Leter du etter en spennende bok, så let videre. Denne boka er ikke spennende. Sandemose selv sier at han prøver å skrive psykologiske portretter.

" (...) om en forfatter lar de forskjellige personene opptre selvstendig, og ikke hele tiden skriver jeg, blir det da mer rettferdig? Personene er jo ham selv alle sammen." (http://oaks.nvg.org/we3ra9.html)
Men er du som meg, godt over middels interessert i å lese om menn, om hvordan de egentlig er, så kan du jo prøve.