Det er så mange ting jeg kunne ha sagt om denne boken: At den er flink, det ville vært sant, men ikke noe kompliment. At den er imponerende, men det ville ikke fortelle noe. At den er velskrevet, men det ville ikke vært grunn god nok til å lese den. At den er litt krevende, men det ville virke skremmende (på noen).
(Dessuten er kanskje det siste ikke helt sant. Kanskje er det heller sånn at den bok egentlig ikke krever noe, men at den bare blir rikere om den som leser den har litt peiling på det det dreier seg om (Å møte en bok med kunnskap og fantasi kan gjøre en bok større, men det kan misforståelser også.))
(Dessuten er kanskje det siste ikke helt sant. Kanskje er det heller sånn at den bok egentlig ikke krever noe, men at den bare blir rikere om den som leser den har litt peiling på det det dreier seg om (Å møte en bok med kunnskap og fantasi kan gjøre en bok større, men det kan misforståelser også.))
Otto Horn er hovedperson. Han er fjern. Så fjern så fjern. Men smart. Derfor har forfatteren valgt en nærmest allvitende forteller. Otto kunne ikke ha fortalt alt dette selv. Han har nemlig ikke oversikten. Det er et stort, og som pesonene i boken kanskje ville ha sagt det, et viktig poeng: Otto har ikke oversikten i sitt eget lille kjærlighetsliv, men heller ikke i hvilken (avgjørende) rolle han spiller i det store livet som foregår i den byen han bor i.
Er det så en viktig bok?
Det er to fortellinger som fortelles inn i hverandre. Den ene er om Otto som møter Helle og dette skjer på 90-tallet. Et glemt kapittel i Ottos liv. Helt til han møter en kvinne på første side i boken, en han ikke husker hvem er, men hun er den som forteller ham at Helle er død. At Helle har tatt livet sitt. Hvorfor var han ikke i begravelsen? Dette skjer i fortellingens nåtid. Nå er Otto firebarnsfar, gift med Sarah, underviser på Universitett om terrorisme.
Vi befinner oss i 2004. Vinteren tar tak om Oslo. Det slutter ikke å snø. Så blir det kaldt. Så går strømmen.
Forfatteren er spesielt dyktig til å fortelle om disse begivenhetene, om snøen og kulden og strømmangelen. Han gjør det via omveier, gjennom mange ulike personer. På den måten blir det ikke en fortelling om snøen, men om de som ser den laver ned og som blir paralyserte av at den aldri slutter å lave ned. Og når man tror at dette er en bok som ikke har handling, men beskrivelser som mål, så skrur det seg til. Det som tilsynelatende ikke er annet enn tilfeldige hendelser som blir omhyggelig og uhyggelig skildret viser seg å være mye mer.
Så, er det en viktig bok? Tja, ikke-uviktig. Det kunne jeg si i et forsøk på å vri meg unna. Det ville vært feigt. Sikkert et det at boka ønsker å være viktig. Dette er etter ironien(s tid). Boka er rett ut imponerende god. Det sitter litt langt inne å innrømme det. Kanskje vil ikke hele boka bli stående som viktig, som en Hamsunsk sivilsasjonskritikk. Men de store spørsmål som blir bearbeidet her vil forbli viktige. Og de blir bearbeidet godt.
Det dreier seg (bla) om skyld. Er det Ottos skyld at Helle tar sitt liv? Hvor mye er Otto egentlig skyld i? Vet han det selv? Dette er filosofiske spørsmål(, men ikke mindre reelle eller aktuelle av den grunn).
Mattis Øybø legger ord fra en av vår tids store filosofer (E. Levinas) i munnen på Helle, uten at han røper hvor han har det fra. Helle tar nemlig Otto på fersk gjerning i å nyte et bilde av et fly som bomber en by. En slik nytelse er ond og feig mener hun: "Som å holde fest mens mennesker dør under en pest."
Let's party?
