søndag 28. februar 2010

Norsk Auswitzch




Kathe, alltid vært i Norge (2005)
153 sider.


Dette er en helt spesiell bok. Den handler om hele det korte livet til Kathe Lasnik. Hun ble født i Oslo i 1927. Hun ble 15 år.

Kathe var det man i dag ville kalle godt integrert i Norge. Men hun hadde jødiske foreldre. Dette var gunnen til at hun aldri ble 16 år: hun hadde foreldre som var jødiske.


Historien er ikke helt unik, det var, med Kathe Lasnik, 532 jøder som ble sendt med skipet Donau den 26. november 1942. Hun ble hentet av norsk politi og sent ut av Oslo og Norge og til Auswitzch. Det som er unikt er at historien om denne ene blir fortalt lenge etter at hun er brakt til taushet. Det er også måten denne historien blir fortalt på som er unik: samvittighetsfullt, uten å dikte - tvers igjennom kildebasert.

Espen Søbye (f. 1954) arbeidet i Statistisk Sentralbyrå (SSB) og drev og lette på oppdrag fra en kollega etter hvilken rolle statisikk hadde spilt da jødene i Norge ble identifisert og arrestert. Han fant ut at han ikke visste stort. Men at dette var verdt å undersøke nærmere. Hvordan fikk man tak i de norske jødene? Mens han lette kom han over et skjema som en ung jente hadde fylt ut bare 14 dager før hun ble sent til dødsleiren. Han bet seg merke i at hun hadde svart "Alltid vært i Norge" på spørsmålet om når hun kom til landet. Etter å ha sett på skjemaet flere ganger gjør han det de fleste av oss kunne ha gjort, han slår opp i telefonkatalogen, og kan konstatere at det ikke finnes noen Lasnik der. Noen ville ha gitt seg allerede her, men Søbye har to fortrinn, han er fandenivoldsk og statistiker. Han bestemmer seg etter å ha sett at det ikke finnes noe i mappen hennes i Riksarkivet heller: Han skal finne ut alt!

Det er det han gjør. Det er en helt utrolig jobb og den er så forbilledlig gjort at det er bare å ta av alt som finnes av hatter. Han har tydeligvis bestemt seg for å gjøre det skikkelig. Hver stein snus, intervjuer gjøres i flere land og alt som er av kildemateriale endevendes, foreldrenes historie fortelles, søstrenes også (- to av dem overlevde!), og så har dette blitt til en biografi om en jente som aldri var kjent og som ellers ville ha forblitt ukjent om ikke Søbye tok tak i det. Vi vet at jenta kommer til å miste livet, men like fullt blir beretningen spennende og gripende på en helt spesiell måte. Hvorfor? Sikkert fordi noe slikt i seg selv er gripende, men særlig fordi den fortelles uten at forfatteren lever seg inn i en virkelig persons liv og dikter opp følelser. Vi får aldri gjennom hele boka noen gang slike diktninger, det eneste som er i nærheten, men som egentlig viser at han klarer å holde seg, er mot slutten av boka der Søbye antar at:

"Det må ha vært rart for Kathe Lasnik at de var så få i leiligheten. Hun hadde vært vant til at det var senger i alle rom med voksne kropper som pustet og sov og snudde seg om natta." (s. 101)

Ellers er alt som sies og påstås utstyrt med fotnoter som forteller hvor forfatteren har hentet informasjonen fra (boka har ca. 20 sider med kildehenvisninger til slutt og 16 sider med bilder og dokumenter). Denne måten å fortelle på gir noen litt brå overganger og en stil som virker stakatto. Samtidig gir det en altfor virkelig følelse av virkelighet.

Vi har hørt om jødeforfølgelsene, og om tyskerne som adlydde ordrer, men det er direkte vondt å lese om hvor velvillige vi i krigstidens Norge samarbeidet om å få Kathe Lasnik, og de andre jødene, ut av Norge. Protestene uteble.

Biografien om Kathe Lasnik ble altfor kort.

mandag 15. februar 2010

Rystende verk(ende)!



Hva er dette hva. What is the what heter den på engelsk. Dave Eggers er forfatteren. Han er, for de som leser bøker, forholdsvis kjent. Han debuterte med en tittel som er så god at den er verdt å nevne: Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk. Det er noe anmelderne skal kunne si i anførselstegn på bokens omslag. Og de gjorde de etter hvert også. Men jeg har altså lest What is the what. Også her en interessevekkende tittel. Men like mye et dypt rystende verk.

Dette er en roman, det er en romanforfatter som har skrevet den. Men samtidig er det historien - livshistorien - til en mann som finnes der ute i virkeligheten. Mannen heter Valentino Achak Deng. Han har flyktet fra Sudan. Boken starter med et kart over Sudan, Etiopia og Kenya. I forordet forklares det at alt som fortelles er historisk korrekt, men at de to vennene som står bak boken, forfatteren og flyktningen, har valgt å kalle den en roman fordi mye av det som fortelles har skjedd for så lenge siden, og mens flyktningen var så ung, at han umulig kan huske detaljert hvordan samtaler forløp.

I løpet av 535 sider følger vi hovedpersonens liv. Historien tar til med at Valentino åpner døren for en dame som ringer på hos ham i Atlanta, USA. Han bokens jegperson, og han beskriver seg selv som naiv, som slapp inn en ukjent dame i leiligheten sin. Hun hadde med seg en mann og til tross for at de var afroamerikanere og han skulle ha vært en bror, så overfaller de ham binder ham og raner ham. Der ligger Valentino blodig og alene på gulvet. Ingen naboer hører ham banke med beina. I hvert fall er det ingen som kommer for å hjelpe ham. Da begynner han å fortelle. Han forteller inne i seg. Det har han ofte gjort, men nå føler han behovet større enn noen gang. Han må fortelle dem rundt seg om sitt liv. Ingen hører. Han forteller for naboene. Senere kommer ranerene tilbake, de kaller ham for fucking Nigerian, så lar de en liten gutt sitte vakt mens de prøver å få fikset ransbilen sin. Han forteller for denne gutten også.

Valentino forteller, og han forteller godt, han starter heldigvis med lykken. Med historien om faren som en stor og betydningsfull kjøpmann, han forteller om moren, om hennes solgule kjole og hennes smil. Han var bare et barn, likevel forstod han godt hvem som var den skjønneste jenta i landsbyen. Han løp til eleva for å hente vann for henne, og livet var som det er ment å være for barn -godt. Faren forteller historien om "hva" - det som har gitt boken dens tittel. En slags gåte som vi følger gjenom hele teksten. Så kommer omslaget, krigerske Baggara (stammer med arbisk bakgrunn) krever området med våpen. Valentino gjemmer seg i kirken. Han ser ut gjennom et lite hull når han orker. Så flykter han. Uten mor og far. Flukten varer i mange mange år.

På et vis kan jeg se eller gjennomskue fortellerteknikken til forfatteren. Vi må først bli kjent med hovedpersonen i kjente omgivelser, og her er det er rett på med action. Han skaper der en rammehistorie som foregår i Atlanta i litt over et døgn og i denne rammen blir hele den grufulle flukten og livet i flyktningeleirene skildret.

Det hjelper lite at jeg føler at jeg kan gjennomskue teknikken, så lenge teknikken fungerer. For det gjør den. Og så lenge Valentino forteller vil jeg lytte. Jeg har aldri lest en sånn bok. Det har til tider vært vondt å lese, men jeg er veldig glad for at jeg har lest den. Sjelden har jeg hatt så vondt av en person i en bok. Sjelden ar jeg sett verden fra en så annerledes vinkel.

Kanskje er det fordi at han finnes, men jeg tror det like mye handler måten historien er bygd opp på. Nå føles det som om den har gjort et uutslettelig inntrykk.


Denne historien er fortalt for at verden skal kunne se hva som har skjedd i Sudan. I forordet forteller Valentino Achak Deng at mellom 1983 og 2005 har over to og en halv million mennesker dødd som følge av krigen i Sudan og over seks millioner mennesker har flyktet enten i Sudan eller til nabolandene.

Forfatteren har gitt avkall på betaling for jobben, alle pengene skulle gå til Valentino Achak Deng og bli brukt til å forbedre sudaneseres liv i og utenfor Sudan. Han har laget en egen stiftelse og i Marial Bai, hans fødested har han fått bygd en ungsomsskole. http://www.valentinoachakdeng.org/

Dave Eggers har vært med å starte et prosjekt hvor man arbeider for menneskerettigheter. Det gjør man ved "å menneskeliggjøre ofrene" - la dem fortelle sine historier. http://www.voiceofwitness.com

fredag 12. februar 2010

Anti Comics


Før het tegneserier comics på utenlandsk. I senere tid har stadig mer alvorlig innhold blitt pakket inn i striper. Eller bobler. Sist ute nå er historien om den norske versjonen av jødeforfølgelsen. 26. november heter den. Fra før av har Art Spigelmann laget serien Maus, hvor jøder blir framstilt som mus og nazister som onde katter. Det kan høres ut som "mangel på respekt", men det er det ikke. Faktisk så fungerer det så godt at man nesten ikke orker å lese det.

Vals med Bashir, En krigshistorie fra Libanon hører med til sjangeren graphic novel; på norsk: tegnet roman. I utgangspunktet var dette en film. Men altså, en ting kan slås fast: Comics er det ikke. Det er heller ikke spenningsdrevet i tradisjonell forstand. Historien er i korte trekk: en israelsk mann (Folman) blir oppringt av en venn som forteller ham om marerittene sine. For 20 år siden var de soldater sammen. Det var i 1982. De var med på operasjonen i Libanon, da israelske stridsvogner ble plassert rundt flyktningeleirene Shabra og Shatila. Ingen flyktninger skulle få flykte ut av leirene. De som kom inn i leirene var kristne libanesiske soldater (falangister). De gikk inn i leirene og drepte alt de kom over.

Hovedpersonen Folman, som er en virkelig person (prisbelønnet filmskaper, bor i Tel Aviv) har gått i 20 år og ikke husket hva som skjedde i de to flyktningeleirene. Nå blir han innhentet av fortiden og han bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde den gangen. Han var 19 år gammel da. Visste han hva som skjedde inne i leirene?

Ikke spenningsdrevet? Nei, vi vet jo hva som skjer i disse flyktningeleirene. Men vi får det er knyttet spenning til om han kommer til å huske hva han har vært med på. Man kan på noen måter sammneligne den med novellen "Att döda et barn" av Stig Dagermann - spenningen kommer på en merkelig måte nettopp av at du vet hva som skal skje. En annen likhet er kryssklippingen - det effektfulle spranget mellom svart og hvitt, mellom krigens eksplosjoner og mors favntak. Mellom angsten for å dø og drømmen om det første samleie.

Slutten er brutal. Leseren våkner.

Anbefales!