Forstår vi dagene?

Dager jeg har glemt er skrevet av Arne Svingen og tegnet av Mikael Noguchi. Hva slags bok er det? Er det en roman eller en tegneserie eller begge deler eller noe helt nytt? Det som er sikkert er at det på hver side er en tegning og noe tekst, og at denne historeien som fortelles er fiksjon. På noen sider er det kun noen få ord, på andre fortelles det litt mer - lettlest er det i alle fall. 

Når en bok er lettlest så tenker man ofte, det gjør i hvert fall jeg, at den er enkel også. Ja, enkel å lese er denne boka, men jeg blir ikke så fort ferdig med den likevel. Det er det minst to grunner til.

Illustrasjonene og slutten.

Illustrasjonene, jeg merker når jeg skriver det at, det er feil begrep, ordet passer ikke her. En illustrasjon skal illustrere noe, vise noe slik det er, som feks blomstene i Floraen i farger. Men her er det annerledes, bildene og teksten spiller ikke alltid helt på samme lag, de snakker med hverandre, men sier av og til litt forskjellige ting. "Det var med flat hånd. Jeg er helt sikker på at det var med flat hånd. Og jeg traff nesten ikke." Mens bildet viser en gutt som biter seg i underleppa mens han strammer sin knyttede neve i et slag.

Og slutten ble jeg ikke helt ferdig med fordi jeg ikke forstod den helt. Det kan være meg eller boka. Jeg er slow eller finalen er finurlig. Her er jeg åpen for mellomløsninger. Gåtefulle slutter er dog å foretrekke. Hvem gjorde hva? 

Tittelen er åpenbart ironisk. Men forstår vi de dagene vi likevel ikke har glemt? Les og døm.

Det er kult at tekst og bilder ikke "synker" helt. Virkelig.  Men det kan også bli litt for kult innimellom, får litt følelsen av at forfatter og tegner prøver å tøffe seg litt for leseren; vi må gi ungdommen det de vil ha, vi kaller dem egentlig ikke ungdommen, det blir for gammeldags: Kidsa skal få det sånn som de vil ha det! 

Shining star?

Det er så mange ting jeg kunne ha sagt om denne boken: At den er flink, det ville vært sant, men ikke noe kompliment. At den er imponerende, men det ville ikke fortelle noe. At den er velskrevet, men det ville ikke vært grunn god nok til å lese den. At den er litt krevende, men det ville virke skremmende (på noen).

(Dessuten er kanskje det siste ikke helt sant. Kanskje er det heller sånn at den bok egentlig ikke krever noe, men at den bare blir rikere om den som leser den har litt peiling på det det dreier seg om (Å møte en bok med kunnskap og fantasi kan gjøre en bok større, men det kan misforståelser også.))

Otto Horn er hovedperson. Han er fjern. Så fjern så fjern. Men smart. Derfor har forfatteren valgt en nærmest allvitende forteller. Otto kunne ikke ha fortalt alt dette selv. Han har nemlig ikke oversikten. Det er et stort, og som pesonene i boken kanskje ville ha sagt det, et viktig poeng: Otto har ikke oversikten i sitt eget lille kjærlighetsliv, men heller ikke i hvilken (avgjørende) rolle han spiller i det store livet som foregår i den byen han bor i.

Er det så en viktig bok?

Det er to fortellinger som fortelles inn i hverandre. Den ene er om Otto som møter Helle og dette skjer på 90-tallet. Et glemt kapittel i Ottos liv. Helt til han møter en kvinne på første side i boken, en han ikke husker hvem er, men hun er den som forteller ham at Helle er død. At Helle har tatt livet sitt. Hvorfor var han ikke i begravelsen? Dette skjer i fortellingens nåtid. Nå er Otto firebarnsfar, gift med Sarah, underviser på Universitett om terrorisme.

Vi befinner oss i 2004. Vinteren tar tak om Oslo. Det slutter ikke å snø. Så blir det kaldt. Så går strømmen.

Forfatteren er spesielt dyktig til å fortelle om disse begivenhetene, om snøen og kulden og strømmangelen. Han gjør det via omveier, gjennom mange ulike personer. På den måten blir det ikke en fortelling om snøen, men om de som ser den laver ned og som blir paralyserte av at den aldri slutter å lave ned. Og når man tror at dette er en bok som ikke har handling, men beskrivelser som mål, så skrur det seg til. Det som tilsynelatende ikke er annet enn tilfeldige hendelser som blir omhyggelig og uhyggelig skildret viser seg å være mye mer.

Så, er det en viktig bok? Tja, ikke-uviktig. Det kunne jeg si i et forsøk på å vri meg unna. Det ville vært feigt. Sikkert et det at boka ønsker å være viktig. Dette er etter ironien(s tid). Boka er rett ut imponerende god. Det sitter litt langt inne å innrømme det. Kanskje vil ikke hele boka bli stående som viktig, som en Hamsunsk sivilsasjonskritikk. Men de store spørsmål som blir bearbeidet her vil forbli viktige. Og de blir bearbeidet godt.

Det dreier seg (bla) om skyld. Er det Ottos skyld at Helle tar sitt liv? Hvor mye er Otto egentlig skyld i? Vet han det selv? Dette er filosofiske spørsmål(, men ikke mindre reelle eller aktuelle av den grunn).

Mattis Øybø legger ord fra en av vår tids store filosofer (E. Levinas) i munnen på Helle, uten at han røper hvor han har det fra. Helle tar nemlig Otto på fersk gjerning i å nyte et bilde av et fly som bomber en by. En slik nytelse er ond og feig mener hun: "Som å holde fest mens mennesker dør under en pest."

Let's party?

Rå røverhistorier

Noen liker Finland og finner. Denne boka kunne kanskje ikke vært skrevet noe annet sted i verden. Men man trenger ikke å ha et forhold til Finland for å ta en svipp dit. Det kan hende du få lyst til å svippe igjen.

Det finnes bøker som man må lese sakte. Dette er ikke en sånn bok.

Historiene i denne boka kan virke litt enkle, men hvis du sier ok et par ganger, og godtar at det handler om gullrøveri, om skurker som lurer hverandre, om flukt, om løgn og om rever som svelger femhundrelapper, så vil du få historier du ikke får andre steder. Hardcore storytelling.

Det hele kan framstå som litt tegneserieaktig, men hvis du bare er en litt velvillig leser så vil du kunne glise godt av å se en skurk i toppen av et tre mens en annen står rasende og hugger i stammen under. Kanskje er ikke tegneserie helt rettferdig, det kan føles litt animert, men blir ikke det. For det er minst to ting forfatteren er knallgod på. Det er å skape situasjoner og personer.

De situasjonene han maner fram er sjeldne, jeg sitter med bilder i hodet som jeg ikke trodde var mulig. Men historiene henger godt sammen og da kan du for eksempel få en mann til å bygge et fengsel til seg selv.

Rever finnes det nok av i denne boka. Noen av dem er folk. Kriminelle. Det er ikke sånn at jeg ville ha hatt dem som venner. Likevel har Arto Paasilinna fortalt dem fram på en sånn finurlig måte at de er til å kose seg gløgg i hjel med.