Overdrivelseskunst

Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk

Dave Eggers
359 sider

Boka handler mye om boka. Dette er debutboka til Dave Eggers og han skriver aller først at han er sliten og at han er oppriktig. Oppriktig mener han på alvor, for historien er som det påstås på coveret, «basert på en sann historie». Jegpersonen er Dave Eggers.

Etter lange, lange passasjer med forord, fotnoter, regler for bruk av boka og selvbevisst, men intelligent, fjas kommer det en realistisk og nært fortalt historie om en kreftsyk mor, en far som rekker å dø før sin kone, også han av kreft, og så skildringen av morens langsomme sykeleie og død. Jeg-personen, tenkende og fantaserende, blir foreldreløs i en alder av 21. Tidlig, men ikke ulevelig. Verre er det at han har en lillebror som han tar ansvaret for. De flytter til San Francisco, lager seg sokke-skli-baner på hvert nye sted de flytter til og prøver å finne opp livet (og levemåter) på nytt.

Forfatteren sier selv at boka er ujevn etter side 102. Det er sant, men det betyr ikke at siste del ikke er lesverdig. Hovedpersonen tenker stadig over hvordan han er en kanninbal som spiser av alle folkene han treffer. Ikke i fysisk forstand, men han tar sine venners og ikke minst sin brors liv og gjør dem om til historier han selv kan tjene penger på (han oppfordrer også leserne til å sende bilder av at de leser boka – da vil de får fem dollar hver av ham).

Akkurat de refleksjonen han gjør seg om det å skrive om sitt eget og andres liv er vel verdt å lese. For de som leser Knausgård kan det være en lettelse å lese om en som spør seg selv om det han driver med kan forsvares. Ikke minst hvordan han forsvarer det. Det er lov å håpe at vi kan lese noe lignende på norsk når bind 6 av Min Kamp kommer.

Liker du å se på bilder av et bilde med det samme bildet inni det bildet du ser (og det samme bildet igjen inni der igjen) så liker du kanskje denne typen selvrefleksiv bok.

Denne forfatteren går ikke av veien for å overdrive en smule. Det er lett å like. Her finnes, blant tusen andre ting, de beste skildringene av frisbeekasting som er å oppdrive.

Halvt levende i bok som har overlevd

To levende og en død (1931)
Sigurd Christiansen
Gyldendal

Mange ville aldri prøv å lese en bok som er 80 år gammel. Det burde de. Krimbøker er kanskje de med kortest levetid. Denne lever på sett og vis likevel.

Alle som blir ansatt i serviceyrker og som blir sendt på ranskurs blir opplært til ikke å spille helt. Blir du ranet skal du gjøre som du får beskjed om. Ditt liv er viktigere enn penger. Kanskje har denne boken litt av æren for at det har blitt sånn.

Når byens postkontor blir utsatt for ran, så er det tre mann som er på jobb. En av dem dør. En annen gjør motstand og blir helt. Han går litt for lenge med bandasjen rundt hodet etterpå. En tredje leverer fra seg kassen uten kamp. Han møter liten forståelse for dette, folk ser ikke på han som en mann etter dette. Selv er han ikke i tvil om at han gjorde det rette, og kan leve med at folk ser på ham som en feiging. Men at selv hans kone er enig med de som ser ned på han, gjør han til en ensom mann. Hans liv blir ikke det samme. Det blir knapt et halvt liv.

I boka følger vi feigingen i det livet han ikke får. Han har ingen venner lenger. Den som døde var hans beste venne. Nå har han ingen. Alle som leser det i dag vil oppleve det som urettferdig. Det gjorde de nok i 1931 også. Den gang vant Christiansen en stor nordisk romanskonkurranse.

Kanskje var det slutten som gjorde inntrykk? I denne boka er det en feig mann som er helten. Han får nemlig en venn. Så legger han en plan helt på egen hånd for å få tilbake sitt liv og ikke minst sin ære.

Språket er litt gammelmodig, men det er presist. To levende og en død er god bok. Slutten er herlig!

Norsk Auswitzch

Kathe, alltid vært i Norge (2005)
153 sider.


Dette er en helt spesiell bok. Den handler om hele det korte livet til Kathe Lasnik. Hun ble født i Oslo i 1927. Hun ble 15 år.

Kathe var det man i dag ville kalle godt integrert i Norge. Men hun hadde jødiske foreldre. Dette var gunnen til at hun aldri ble 16 år: hun hadde foreldre som var jødiske.


Historien er ikke helt unik, det var, med Kathe Lasnik, 532 jøder som ble sendt med skipet Donau den 26. november 1942. Hun ble hentet av norsk politi og sent ut av Oslo og Norge og til Auswitzch. Det som er unikt er at historien om denne ene blir fortalt lenge etter at hun er brakt til taushet. Det er også måten denne historien blir fortalt på som er unik: samvittighetsfullt, uten å dikte - tvers igjennom kildebasert.

Espen Søbye (f. 1954) arbeidet i Statistisk Sentralbyrå (SSB) og drev og lette på oppdrag fra en kollega etter hvilken rolle statisikk hadde spilt da jødene i Norge ble identifisert og arrestert. Han fant ut at han ikke visste stort. Men at dette var verdt å undersøke nærmere. Hvordan fikk man tak i de norske jødene? Mens han lette kom han over et skjema som en ung jente hadde fylt ut bare 14 dager før hun ble sent til dødsleiren. Han bet seg merke i at hun hadde svart "Alltid vært i Norge" på spørsmålet om når hun kom til landet. Etter å ha sett på skjemaet flere ganger gjør han det de fleste av oss kunne ha gjort, han slår opp i telefonkatalogen, og kan konstatere at det ikke finnes noen Lasnik der. Noen ville ha gitt seg allerede her, men Søbye har to fortrinn, han er fandenivoldsk og statistiker. Han bestemmer seg etter å ha sett at det ikke finnes noe i mappen hennes i Riksarkivet heller: Han skal finne ut alt!

Det er det han gjør. Det er en helt utrolig jobb og den er så forbilledlig gjort at det er bare å ta av alt som finnes av hatter. Han har tydeligvis bestemt seg for å gjøre det skikkelig. Hver stein snus, intervjuer gjøres i flere land og alt som er av kildemateriale endevendes, foreldrenes historie fortelles, søstrenes også (- to av dem overlevde!), og så har dette blitt til en biografi om en jente som aldri var kjent og som ellers ville ha forblitt ukjent om ikke Søbye tok tak i det. Vi vet at jenta kommer til å miste livet, men like fullt blir beretningen spennende og gripende på en helt spesiell måte. Hvorfor? Sikkert fordi noe slikt i seg selv er gripende, men særlig fordi den fortelles uten at forfatteren lever seg inn i en virkelig persons liv og dikter opp følelser. Vi får aldri gjennom hele boka noen gang slike diktninger, det eneste som er i nærheten, men som egentlig viser at han klarer å holde seg, er mot slutten av boka der Søbye antar at:

"Det må ha vært rart for Kathe Lasnik at de var så få i leiligheten. Hun hadde vært vant til at det var senger i alle rom med voksne kropper som pustet og sov og snudde seg om natta." (s. 101)

Ellers er alt som sies og påstås utstyrt med fotnoter som forteller hvor forfatteren har hentet informasjonen fra (boka har ca. 20 sider med kildehenvisninger til slutt og 16 sider med bilder og dokumenter). Denne måten å fortelle på gir noen litt brå overganger og en stil som virker stakatto. Samtidig gir det en altfor virkelig følelse av virkelighet.

Vi har hørt om jødeforfølgelsene, og om tyskerne som adlydde ordrer, men det er direkte vondt å lese om hvor velvillige vi i krigstidens Norge samarbeidet om å få Kathe Lasnik, og de andre jødene, ut av Norge. Protestene uteble.

Biografien om Kathe Lasnik ble altfor kort.

Rystende verk(ende)!

Hva er dette hva. What is the what heter den på engelsk. Dave Eggers er forfatteren. Han er, for de som leser bøker, forholdsvis kjent. Han debuterte med en tittel som er så god at den er verdt å nevne: Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk. Det er noe anmelderne skal kunne si i anførselstegn på bokens omslag. Og de gjorde de etter hvert også. Men jeg har altså lest What is the what. Også her en interessevekkende tittel. Men like mye et dypt rystende verk.

Dette er en roman, det er en romanforfatter som har skrevet den. Men samtidig er det historien - livshistorien - til en mann som finnes der ute i virkeligheten. Mannen heter Valentino Achak Deng. Han har flyktet fra Sudan. Boken starter med et kart over Sudan, Etiopia og Kenya. I forordet forklares det at alt som fortelles er historisk korrekt, men at de to vennene som står bak boken, forfatteren og flyktningen, har valgt å kalle den en roman fordi mye av det som fortelles har skjedd for så lenge siden, og mens flyktningen var så ung, at han umulig kan huske detaljert hvordan samtaler forløp.

I løpet av 535 sider følger vi hovedpersonens liv. Historien tar til med at Valentino åpner døren for en dame som ringer på hos ham i Atlanta, USA. Han bokens jegperson, og han beskriver seg selv som naiv, som slapp inn en ukjent dame i leiligheten sin. Hun hadde med seg en mann og til tross for at de var afroamerikanere og han skulle ha vært en bror, så overfaller de ham binder ham og raner ham. Der ligger Valentino blodig og alene på gulvet. Ingen naboer hører ham banke med beina. I hvert fall er det ingen som kommer for å hjelpe ham. Da begynner han å fortelle. Han forteller inne i seg. Det har han ofte gjort, men nå føler han behovet større enn noen gang. Han må fortelle dem rundt seg om sitt liv. Ingen hører. Han forteller for naboene. Senere kommer ranerene tilbake, de kaller ham for fucking Nigerian, så lar de en liten gutt sitte vakt mens de prøver å få fikset ransbilen sin. Han forteller for denne gutten også.

Valentino forteller, og han forteller godt, han starter heldigvis med lykken. Med historien om faren som en stor og betydningsfull kjøpmann, han forteller om moren, om hennes solgule kjole og hennes smil. Han var bare et barn, likevel forstod han godt hvem som var den skjønneste jenta i landsbyen. Han løp til eleva for å hente vann for henne, og livet var som det er ment å være for barn -godt. Faren forteller historien om "hva" - det som har gitt boken dens tittel. En slags gåte som vi følger gjenom hele teksten. Så kommer omslaget, krigerske Baggara (stammer med arbisk bakgrunn) krever området med våpen. Valentino gjemmer seg i kirken. Han ser ut gjennom et lite hull når han orker. Så flykter han. Uten mor og far. Flukten varer i mange mange år.

På et vis kan jeg se eller gjennomskue fortellerteknikken til forfatteren. Vi må først bli kjent med hovedpersonen i kjente omgivelser, og her er det er rett på med action. Han skaper der en rammehistorie som foregår i Atlanta i litt over et døgn og i denne rammen blir hele den grufulle flukten og livet i flyktningeleirene skildret.

Det hjelper lite at jeg føler at jeg kan gjennomskue teknikken, så lenge teknikken fungerer. For det gjør den. Og så lenge Valentino forteller vil jeg lytte. Jeg har aldri lest en sånn bok. Det har til tider vært vondt å lese, men jeg er veldig glad for at jeg har lest den. Sjelden har jeg hatt så vondt av en person i en bok. Sjelden ar jeg sett verden fra en så annerledes vinkel.

Kanskje er det fordi at han finnes, men jeg tror det like mye handler måten historien er bygd opp på. Nå føles det som om den har gjort et uutslettelig inntrykk.


Denne historien er fortalt for at verden skal kunne se hva som har skjedd i Sudan. I forordet forteller Valentino Achak Deng at mellom 1983 og 2005 har over to og en halv million mennesker dødd som følge av krigen i Sudan og over seks millioner mennesker har flyktet enten i Sudan eller til nabolandene.

Forfatteren har gitt avkall på betaling for jobben, alle pengene skulle gå til Valentino Achak Deng og bli brukt til å forbedre sudaneseres liv i og utenfor Sudan. Han har laget en egen stiftelse og i Marial Bai, hans fødested har han fått bygd en ungsomsskole. http://www.valentinoachakdeng.org/

Dave Eggers har vært med å starte et prosjekt hvor man arbeider for menneskerettigheter. Det gjør man ved "å menneskeliggjøre ofrene" - la dem fortelle sine historier. http://www.voiceofwitness.com

Anti Comics

Før het tegneserier comics på utenlandsk. I senere tid har stadig mer alvorlig innhold blitt pakket inn i striper. Eller bobler. Sist ute nå er historien om den norske versjonen av jødeforfølgelsen. 26. november heter den. Fra før av har Art Spigelmann laget serien Maus, hvor jøder blir framstilt som mus og nazister som onde katter. Det kan høres ut som "mangel på respekt", men det er det ikke. Faktisk så fungerer det så godt at man nesten ikke orker å lese det.

Vals med Bashir, En krigshistorie fra Libanon hører med til sjangeren graphic novel; på norsk: tegnet roman. I utgangspunktet var dette en film. Men altså, en ting kan slås fast: Comics er det ikke. Det er heller ikke spenningsdrevet i tradisjonell forstand. Historien er i korte trekk: en israelsk mann (Folman) blir oppringt av en venn som forteller ham om marerittene sine. For 20 år siden var de soldater sammen. Det var i 1982. De var med på operasjonen i Libanon, da israelske stridsvogner ble plassert rundt flyktningeleirene Shabra og Shatila. Ingen flyktninger skulle få flykte ut av leirene. De som kom inn i leirene var kristne libanesiske soldater (falangister). De gikk inn i leirene og drepte alt de kom over.

Hovedpersonen Folman, som er en virkelig person (prisbelønnet filmskaper, bor i Tel Aviv) har gått i 20 år og ikke husket hva som skjedde i de to flyktningeleirene. Nå blir han innhentet av fortiden og han bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde den gangen. Han var 19 år gammel da. Visste han hva som skjedde inne i leirene?

Ikke spenningsdrevet? Nei, vi vet jo hva som skjer i disse flyktningeleirene. Men vi får det er knyttet spenning til om han kommer til å huske hva han har vært med på. Man kan på noen måter sammneligne den med novellen "Att döda et barn" av Stig Dagermann - spenningen kommer på en merkelig måte nettopp av at du vet hva som skal skje. En annen likhet er kryssklippingen - det effektfulle spranget mellom svart og hvitt, mellom krigens eksplosjoner og mors favntak. Mellom angsten for å dø og drømmen om det første samleie.

Slutten er brutal. Leseren våkner.

Anbefales!

Brutalt sårt

Vi pynter oss med horn
Axsel Sandemose (1936)
Aschehoug, 240 sider

I denne boka gjemte det seg en historie jeg hadde hørt før. Da var det ungdomsskolelæreren min som leste den. Jeg har senere trodd at det var en novelle. Hvorfor husker jeg den? Det vet jeg ikke, men den må ha gjort inntrykk. Og når jeg leser den nå så tenker jeg at det var ikke uten grunn at jeg husker den. Den er rå som opprevet rødt kjøtt. Historien om rotta på seilskuta.

Vi tar rotta etter hvert. Dette er en roman fra sjømannslivet. Her er menn menn. Hvem andre pynter seg med horn?

Historien fortelles sankthansnatt i 1936; en mann er i sengen med en kvinne. Han er full og svarer ikke på det hun spør om og han river nesten hodet av henne for en bagatell han senere ikke kan huske hva er. Når han så kommer seg om bord og er ute på sjøen igjen så er han en av seks mann. Her er det to som er sjefer og fire som skal adlyde. Sånn må det være.

Han som kom i skade for å rive hodet av sitt kvinnemenneske kalles Gullhesten. Han er stor, sterk og merkelig klok. En de kaller prest, er prest. Han har vært prest, men havnet i fengsel etter utuktig omgang med en mindreårig. Prest kunne han ikke være mer. Men sjømann kanskje? Det skal vise seg å være temmelig tøft. Han får gjennomgå. Daglig. Sjømennene er rause med slag - både fysiske og verbale.

Det rare er at selv om de tøffer seg for hverandre (ingen kvinner om bord) så får vi sett sårheten bak alle skrytehistoriene og det hardbarkede ytre. Det liker jeg. Men det er en kald forteller. Han tror knapt på at mennesker kan forandre seg. Presten og Gullhesten utvikler seg lite i historien. Hva er det han da egentlig skriver om? Jo, særlig to ting: Makt og drift (seksuell sådan). Alle lengter de etter anerkjennelse og etter en kvinne, eller Kvinnen.

Men tilbake til rotten. Hva er det med rotten? Jo den er ombord og den tar seg til rette. De ser hva den har spist. Av og til kan de se den, men de kan ikke fange den. Etter hvert er rotten i alles hoder og på alles lepper. De snakker ikke om annet. De blir besatt av at de må få tatt knekken på den. Rotten antar enorme poroporsjoner. Den blir gigantisk. Den blir mytisk. Og ikke minst, rotten blir en felles fiende. En fiende som samler de seks mennene på en måte som hadde vært umulig uten den. Akkurat dette er lystelig lesning. Det tar helt av.

Tiden det fortelles fra er 1914. Seilskuta er på vei fra Bergen til Island. En eller annen nede på Balkan har skutt en kongelig og sart er 1. verdenskrig bakteppe for handlingene. Den kan vise seg å snu opp ned på maktforholdet mellom mennene. Det kan også møtet med den fagre Helga på Island.

Boka er ikke for kyllinger. Den er brutal innholdsmessig. Da den kom var den også vanskelig formmessig. Den har nemlig en fragmentarisk struktur. I hvert kapittel er det først en essayistisk del, så kommer selv historien fra seilskuta og til slutt flere korte novelleaktige tekster med tema fra det som nettopp ble fortalt. Nå er slik løsrevet struktur vanlig, men jeg må si at lett litteratrur er dette ikke. Selv slet jeg med å få tak i fortelleren.

Leter du etter en spennende bok, så let videre. Denne boka er ikke spennende. Sandemose selv sier at han prøver å skrive psykologiske portretter.

" (...) om en forfatter lar de forskjellige personene opptre selvstendig, og ikke hele tiden skriver jeg, blir det da mer rettferdig? Personene er jo ham selv alle sammen." (http://oaks.nvg.org/we3ra9.html)
Men er du som meg, godt over middels interessert i å lese om menn, om hvordan de egentlig er, så kan du jo prøve.

Skugga-Baldur av Sjón

Dette er ikke en nynorsk bok. Men den er ganske ny på norsk (2005).

Handlingen er lagt til Island i januar 1883. Undertittelen er Et folkeeventyr.

En mann jakter på en rev. Han gir seg ikke så lett. Baldur Skuggason heter han. Og han er prest. Men det er kanskje ikke han som er hovedpersonen i boka. Det må være Abba. Hun kalte seg selv Abba da hun ble funnet på et skip som hadde strandet utenfor Reykjavik i 1868.

Abba har det som i dag kalles Downs syndrom. Den gangen var hun bare åndssvak, og det er ingen overdrivelse å si at hun ble behandlet som et dyr.

"Det var ikke til å komme fra at ulykkesjenta som var fanget i bakgården til landsfogden i Reykjavik, var en av disse asiatiske uskyldighetene som ingenting eide utenom dampen fra munnen sin."

Hun var fanget. Det liker Fridrik B. Fridjónsson, som har vært i København og studert, dårlig.
Han tar seg av Abba og lar henne bo hos seg. At presten ikke vil ha Abba i kirken opprører Fridrik. Jeg vil ikke si at Fridrik er full av skit, men han får tatt en herlig hevn over presten, og den involverer en del skit...

Boka er lita og stor. Lita - under 120 sider å lese og på noen sider står det kun én setning, og stor - én setning sier ofte mer enn en vanlig bokside.
Formatet er lite, men temaene er store. Måten Sjón skriver på er en mellomting mellom dikt og roman, mellom poesi og prosa. Noen kaller dette prosalyrikk.

Boka er rar, og jeg tror at enten så liker man den eller ikke. Jeg liker den. Det er fordi det er usedvanlig godt språk og fordi det handler om menn som ikke gir seg og som mer enn gjerne slipper en fjert.

Forfatteren har et navn. Sjón (Sigurjón Birgir Sigurdson) driver med film, billedkunst, musikk og performance. Han har skrevet sangtekster til Bjørk. I 2005 vant han Nordisk råds litteraturpris for den lille store boka Skugga-Baldur.

Fuglane

"Du er som eit lyn du!" Slik startar romanen opp. Mattis som seier det vert stolt over sine egne ord, og tvert er det klart for lesaren, at her har vi med å gjere med ein som ikkje akkurat er eit lyn sjølv.

Mattis bur i ei lita stove attmed ein sjø saman med søstra si, Hege. Mattis er ein tulling. Det er i alle fall det folk seier om han. Det veit han.

I mange år har bokryggen Fuglane av Vesaas vendt meg ryggen og eg har tenkt at ho vil aldri bli lest. Det er faktisk to utgåver av Fuglane som har vendt meg ryggen, ein hardback (tøff rygg) og ein pocketutgåve. Eg valde lommeutgåven. Eg har ikkje angra. Etter å ha hatt boktittelen foran meg i så mange år hadde eg gjort meg nokre tankar om korleis den boka var, vanskeleg og full av tung symbolbruk. Sjølvsagt var ho ikkje som eg hadde tenkt.

La det vere sagt: Det er action her, men boka kom i 1957 (Vi snakkar ikkje playstation-acton). Mattis vert sendt ut for å arbeide rundt omkring på gardane. Han får det ikkje til. Han ser på dei andre som får det til. Han ser og at dei andre ser på han som ikkje får det til. Ein gong er han med og på å tynne turnips (= neper). Han prøver å vere kar og seier slike ting som karar seier, men han legg merke til at dei han skal arbeide med byrjar å byte augekast. Når han tek til å arbeide kjem tankane hans og slår seg vrange.

Det er faktisk ei god historie. Og ho er utruleg godt fortald. Mattis er ikkje den som fortel, det er ei forteljing i 3. person. Trass i det så ser vi verda med auga til Mattis. Det er ganske underleg, for Mattis vert jo rekna for å vere ein Tust, men han ser kanskje meir enn andre. Eg kjende igjen barnet i meg i Mattis. Han som ser sammanhengar som kanskje ikkje er der. Ein kan smile av Mattis, men samstundes er det nesten umogleg å flire av han (Vi vert for godt kjent med han til det).

Mattis som er berre tre år unna 40 år tør knapt å sjå på jenter. Han kan nesten ikkje snakke med folk. Men så møter han ein gong to jenter som ikkje veit kven han er. Det er ganske utruleg, men då får han spille helt. Fantastisk scene!

Kva meir? Jo fuglar og ferjemann og framandkar og fluesopp. I den rekkefølgen. Eg får meg ikkje til å fortelje slutten. Boka er god, ho er ikkje av ei lettaste, men ho er fin som berre det. (Kan ikkje anna enn få godhug for Tusten)

Noko av det finaste med boka er at ho teknar eit så godt bilete av eit menneske som er annleis. Så godt faktisk, at ein byrjar å undra seg på om ikkje alle eigentleg er annleis.

Forstår vi dagene?

Dager jeg har glemt er skrevet av Arne Svingen og tegnet av Mikael Noguchi. Hva slags bok er det? Er det en roman eller en tegneserie eller begge deler eller noe helt nytt? Det som er sikkert er at det på hver side er en tegning og noe tekst, og at denne historeien som fortelles er fiksjon. På noen sider er det kun noen få ord, på andre fortelles det litt mer - lettlest er det i alle fall. 

Når en bok er lettlest så tenker man ofte, det gjør i hvert fall jeg, at den er enkel også. Ja, enkel å lese er denne boka, men jeg blir ikke så fort ferdig med den likevel. Det er det minst to grunner til.

Illustrasjonene og slutten.

Illustrasjonene, jeg merker når jeg skriver det at, det er feil begrep, ordet passer ikke her. En illustrasjon skal illustrere noe, vise noe slik det er, som feks blomstene i Floraen i farger. Men her er det annerledes, bildene og teksten spiller ikke alltid helt på samme lag, de snakker med hverandre, men sier av og til litt forskjellige ting. "Det var med flat hånd. Jeg er helt sikker på at det var med flat hånd. Og jeg traff nesten ikke." Mens bildet viser en gutt som biter seg i underleppa mens han strammer sin knyttede neve i et slag.

Og slutten ble jeg ikke helt ferdig med fordi jeg ikke forstod den helt. Det kan være meg eller boka. Jeg er slow eller finalen er finurlig. Her er jeg åpen for mellomløsninger. Gåtefulle slutter er dog å foretrekke. Hvem gjorde hva? 

Tittelen er åpenbart ironisk. Men forstår vi de dagene vi likevel ikke har glemt? Les og døm.

Det er kult at tekst og bilder ikke "synker" helt. Virkelig.  Men det kan også bli litt for kult innimellom, får litt følelsen av at forfatter og tegner prøver å tøffe seg litt for leseren; vi må gi ungdommen det de vil ha, vi kaller dem egentlig ikke ungdommen, det blir for gammeldags: Kidsa skal få det sånn som de vil ha det! 

Shining star?

Det er så mange ting jeg kunne ha sagt om denne boken: At den er flink, det ville vært sant, men ikke noe kompliment. At den er imponerende, men det ville ikke fortelle noe. At den er velskrevet, men det ville ikke vært grunn god nok til å lese den. At den er litt krevende, men det ville virke skremmende (på noen).

(Dessuten er kanskje det siste ikke helt sant. Kanskje er det heller sånn at den bok egentlig ikke krever noe, men at den bare blir rikere om den som leser den har litt peiling på det det dreier seg om (Å møte en bok med kunnskap og fantasi kan gjøre en bok større, men det kan misforståelser også.))

Otto Horn er hovedperson. Han er fjern. Så fjern så fjern. Men smart. Derfor har forfatteren valgt en nærmest allvitende forteller. Otto kunne ikke ha fortalt alt dette selv. Han har nemlig ikke oversikten. Det er et stort, og som pesonene i boken kanskje ville ha sagt det, et viktig poeng: Otto har ikke oversikten i sitt eget lille kjærlighetsliv, men heller ikke i hvilken (avgjørende) rolle han spiller i det store livet som foregår i den byen han bor i.

Er det så en viktig bok?

Det er to fortellinger som fortelles inn i hverandre. Den ene er om Otto som møter Helle og dette skjer på 90-tallet. Et glemt kapittel i Ottos liv. Helt til han møter en kvinne på første side i boken, en han ikke husker hvem er, men hun er den som forteller ham at Helle er død. At Helle har tatt livet sitt. Hvorfor var han ikke i begravelsen? Dette skjer i fortellingens nåtid. Nå er Otto firebarnsfar, gift med Sarah, underviser på Universitett om terrorisme.

Vi befinner oss i 2004. Vinteren tar tak om Oslo. Det slutter ikke å snø. Så blir det kaldt. Så går strømmen.

Forfatteren er spesielt dyktig til å fortelle om disse begivenhetene, om snøen og kulden og strømmangelen. Han gjør det via omveier, gjennom mange ulike personer. På den måten blir det ikke en fortelling om snøen, men om de som ser den laver ned og som blir paralyserte av at den aldri slutter å lave ned. Og når man tror at dette er en bok som ikke har handling, men beskrivelser som mål, så skrur det seg til. Det som tilsynelatende ikke er annet enn tilfeldige hendelser som blir omhyggelig og uhyggelig skildret viser seg å være mye mer.

Så, er det en viktig bok? Tja, ikke-uviktig. Det kunne jeg si i et forsøk på å vri meg unna. Det ville vært feigt. Sikkert et det at boka ønsker å være viktig. Dette er etter ironien(s tid). Boka er rett ut imponerende god. Det sitter litt langt inne å innrømme det. Kanskje vil ikke hele boka bli stående som viktig, som en Hamsunsk sivilsasjonskritikk. Men de store spørsmål som blir bearbeidet her vil forbli viktige. Og de blir bearbeidet godt.

Det dreier seg (bla) om skyld. Er det Ottos skyld at Helle tar sitt liv? Hvor mye er Otto egentlig skyld i? Vet han det selv? Dette er filosofiske spørsmål(, men ikke mindre reelle eller aktuelle av den grunn).

Mattis Øybø legger ord fra en av vår tids store filosofer (E. Levinas) i munnen på Helle, uten at han røper hvor han har det fra. Helle tar nemlig Otto på fersk gjerning i å nyte et bilde av et fly som bomber en by. En slik nytelse er ond og feig mener hun: "Som å holde fest mens mennesker dør under en pest."

Let's party?

Rå røverhistorier

Noen liker Finland og finner. Denne boka kunne kanskje ikke vært skrevet noe annet sted i verden. Men man trenger ikke å ha et forhold til Finland for å ta en svipp dit. Det kan hende du få lyst til å svippe igjen.

Det finnes bøker som man må lese sakte. Dette er ikke en sånn bok.

Historiene i denne boka kan virke litt enkle, men hvis du sier ok et par ganger, og godtar at det handler om gullrøveri, om skurker som lurer hverandre, om flukt, om løgn og om rever som svelger femhundrelapper, så vil du få historier du ikke får andre steder. Hardcore storytelling.

Det hele kan framstå som litt tegneserieaktig, men hvis du bare er en litt velvillig leser så vil du kunne glise godt av å se en skurk i toppen av et tre mens en annen står rasende og hugger i stammen under. Kanskje er ikke tegneserie helt rettferdig, det kan føles litt animert, men blir ikke det. For det er minst to ting forfatteren er knallgod på. Det er å skape situasjoner og personer.

De situasjonene han maner fram er sjeldne, jeg sitter med bilder i hodet som jeg ikke trodde var mulig. Men historiene henger godt sammen og da kan du for eksempel få en mann til å bygge et fengsel til seg selv.

Rever finnes det nok av i denne boka. Noen av dem er folk. Kriminelle. Det er ikke sånn at jeg ville ha hatt dem som venner. Likevel har Arto Paasilinna fortalt dem fram på en sånn finurlig måte at de er til å kose seg gløgg i hjel med.